the way the light rose
Når jeg finner verden, som jeg kjenner den, midlertidig snudd på hodet (om enn det bare er all søpla som ligger utenfor søppelbøtta), er det som om alt går galt på én gang, som en gigantisk rekke dominobrikker hvor én opp-ned-ting (som den søpla) gjør at alt raser. Da gråter jeg sinna-tårer, tramper, spiller musikk så høyt at jeg håper alle mine naboer hører det - og klager, for jeg trenger å krangle, men ingen klager, og de menneskene jeg burde krangle med, menneskene med skyld i at verden står opp ned, de kan jeg ikke krangle med, kan ikke, må ikke, skal ikke, det er mennesker man lister seg litt rundt og jeg prøver å akseptere det. Det går nemlig over, det går over, men akkurat nå er jeg så rasende og så trist, så trist, jeg har en demning av sinne og savn og av alt som er galt inni meg, slipper den ut, litt etter litt, for meg selv.

flickr: mary_robinson

flickr: mary_robinson






