gnistregn

Når jeg finner verden, som jeg kjenner den, midlertidig snudd på hodet (om enn det bare er all søpla som ligger utenfor søppelbøtta), er det som om alt går galt på én gang, som en gigantisk rekke dominobrikker hvor én opp-ned-ting (som den søpla) gjør at alt raser. Da gråter jeg sinna-tårer, tramper, spiller musikk så høyt at jeg håper alle mine naboer hører det - og klager, for jeg trenger å krangle, men ingen klager, og de menneskene jeg burde krangle med, menneskene med skyld i at verden står opp ned, de kan jeg ikke krangle med, kan ikke, må ikke, skal ikke, det er mennesker man lister seg litt rundt og jeg prøver å akseptere det. Det går nemlig over, det går over, men akkurat nå er jeg så rasende og så trist, så trist, jeg har en demning av sinne og savn og av alt som er galt inni meg, slipper den ut, litt etter litt, for meg selv.


flickr: mary_robinson

Når jeg sitter alene i buss eller bil føler jeg meg alltid så tung i øynene, jeg tenker at jeg må se trist ut - noe som fører til at jeg ser rundt meg, på jakt etter andre tunge øyne.

Jeg tenker på hvordan dette er den beste tida, blandingen av lett nedstemthet, forvirrelse, følelsen av å stå å vippe på en viktig terskel, (den vaklende) selvstendigheten, redsel, oppgitthet, en overveldende håpløshet, men også håpet, gleden og alle de små glimtene av alt som er fint. Jeg vet dette er den beste tida. Det er dette jeg kommer til å se tilbake på, tiden da jeg virret rundt uten å vite, uten å ha et holdepunkt, en trygghet, uten mål og mening, men også til en viss grad uten bekymringer, uten ansvar, uten tunge skuldre.


flickr: celestephotography

Jeg kan gå eller kjøre - jeg treffer alltid på ting; mennesker, butikkvinduer, et blad på bakken, som får tankene til å kverne om for- og fremtid, drømmer, har jeg drømmer, spør jeg meg selv, svarer kanskje nølende ja, har jeg yrkesdrømmer, fortsetter jeg, siden det er det jeg bør gå opp i. I utgangspunktet svarer jeg nei på det, men så kverner det likevel videre, tanker jeg ikke tenker for jeg er så vant til å velge den lette veien, jeg vil så gjerne flyte gjennom det hele, og kanskje finnes det ting jeg ville kunne trives med, utfordres i, men også være flink til, men da vil jeg ikke kunne flyte. Og jeg vil sikkert møte på dager og mennesker og ting som vil slå meg i bakken (men det vil også kunne bli noe bra). Hvorfor er jeg så redd for de dårlige dagene, men det er et slikt spørsmå jeg ikke har noe svar til.

Det er kranglestemmer på alle kanter, jeg lukker en dør og setter på Tori Amos så høyt jeg klarer, hun redder meg alltid.

Jeg klipper bort kanskje ti centimeter av håret mitt og føler meg som en ny person.

Jeg drikker vin og setter på en live-versjon av cornflake girl; det er en kombinasjon som gjør meg over-the-top lykkelig i seks minutter og trettién sekunder. En sånn deilig lykkelighet som får meg til å ville dele det med verden, som her, litt sånn som dette:


flickr: incorrigible dreamer

Jeg ser ikke egentlig for meg at man kan måle lykke i noe større enn minutter og sekunder, men jeg har tro på det, og kanskje er det det viktigste; tro. Og selv om det aldri skulle finne på å bli noe mer enn minutter, er følelsen man sitter igjen med etterpå verdt det. Kanskje ikke den samme lykkerusen, men en tilfredshet som kan romme alle verdens hav - i alle fall for noen timer. Så vannes det sakte ut, gjør det ikke, og det går en uke - og da er det ikke mye igjen - men du kan fortsatt kjenne det, en svak ettersmak av overveldende lykke.

Det er kaldt og jeg fryser og tar trikken alene bare fordi jeg er blitt glad i å gjøre det. Jeg er i dårlig humør og det er glatt og jeg sklir og nevnte jeg at jeg fryser? Jeg kjøper trøstemat for syttifem kroner, blir i dårligere humør på grunn av de syttifem kronene (og trøstematen), og så kommer jeg inn døra og drar frem pcen og blir møtt med post-it-lapper som blir til kjærlighet idet jeg leser dem; rare ord, fine ord, snille ord, bare ord, egentlig bare ord, men de lyser av varme og omtanke og jeg kan legge vekk det dårlige humøret til fordel for at noen, noen der ute, bryr seg om å gjøre meg glad.

Så fint har jeg det akkurat nå:







flickr: celestephotography mary_robinson og ukjent

Kvelden kommer og har med seg melankoli i bøtter og spann, her, sier han, og gir meg en boks på størrelse med en det er is i (men det er ikke is). Kvelden setter seg ned, strekker på seg, gjesper fornøyd og ser meg gafle i meg de to literne med stor entusiasme, du liker dette, sier han, ja, sier jeg og ber om mer. Og får, jeg får så mye jeg vil ha. Er ikke dette koselig, spør han, jo, sier jeg, det er det, nå har jeg det bra. Han ler og en halv time senere ligger jeg og er kvalm i en mindre flatterende stilling. Han rister smilende på hodet, han kjenner vanene. Så må kvelden gå. Takk for at jeg fikk komme, det er sjelden noen slipper meg helt inn, helt inn i varmen, sier han, sukker, men takker pent for seg. Utenfor treffer han på natten og de hilser. Så blir det stille. Jeg vinker til natten i vinduet før jeg trekker for gardinene, lukker øynene og forbanner kvelden litt for at de ble så helvetes tunge. Øynene.

Jeg ser en gutt på t-banen, han har brune øyne og lucky strike i baklomma, han stikker en sigarett inn i munnviken idet dørene åpner seg. Halvmørke krøller i nakken og skjevt smil, fin. Jeg tenker på han han han, de likner litt hvis jeg legger godviljen til og det gjør jeg.


flickr: the unicorn diaries

I dag har vært en spennende/innholdsrik dag;

- jeg har gått i snøen med et stykk fint menneske og to stykk sterke hunder som kommer til å gjøre meg øm og støl i armene i morgen tidlig
- jeg har vært ute og spist og dermed brukt penger jeg ikke egentlig har, men noen ganger trenger man litt kos i hverdagen
- jeg har sittet i en buss som nesten ble påkjørt av en i-full-fart-fresende-blinkende-buende ambulanse
- men det mest spennende av alt: jeg har tyvlyttet på en telefonsamtale som jeg ikke er helt sikker på om jeg fikk med meg, ordentlig, men det gjør ingenting for det det hørtes ut som var veldig dramatisk: et menneske + en maskin av et eller annet slag som eksploderte = alle alarmer gikk på en gang, kaos, ambulansen kom - og mennesket ble blindt av å ha fått maskinsplinter i øynene

.. og jeg tenker at dette må da kunne brukes til noe. Jeg blir så nysgjerrig. Hvem er mennesket som ambulansemannen lente seg over bak i bilen; liten jente i alvorlig ulykke eller en mor til fire med hjertestans? Hvem er mennesket som ble blind, en lærer som hadde glemt lunsjen, en godtesyk tenåringsgutt, et barn foran en tyggisautomat, ekteparet som skulle til syden og skulle ta solarium? Hvem er alle disse menneskene? Og hva med alle de tusen millioner historiene vi aldri får høre om, aldri kan forestille oss at finner sted?