gnistregn

Prøver å skape og opprettholde en avstand, og det er vanskelig, det er ligge-på-gulvet og vondt-i-magen vanskelig. Spiser, løper, vasker gulvene, drar på besøk til slektninger jeg kjenner, men ikke kjenner, som satt barnevakt for meg da jeg var liten, men som jeg nå er stor nok til å dra på besøk til selv, alene, voksen-besøk, hvordan-går-det-besøk med kaffe og sjokoladebiter i en skål. De har unger som overfaller meg og er sjenerte samtidig, tenker en dag, en dag, men nå er jeg bare så helvetes stuck i dette stedet som sannsynligvis ikke er noe annet enn et mind-set, -- det er vel kanskje derfor, disse besøkene, kanskje jeg drar på disse besøkene bare for å tenke på noe annet, i noen timer tenke på noe annet.

Plutselig regner det, jeg går ut i pysj og tøysko, går lange omveier bare for å bli våt i håret. Jeg liker regnet, regnet og jeg er på lag.

Blar gjennom spillelister, leter etter sanger jeg har glemt, som jeg ikke kjenner igjen, prøver å finne noe nytt i det gamle for jeg er uinspirert og tom og veldig, veldig lei, så jeg blar og mikser og trikser, usikker på hvor mye det egentlig hjelper, hvor mye jeg egentlig finner. Blir jo uansett bare sittende med the silicone veil, som ikke akkurat speiler våren, eller slik jeg vil vårens soundtrack skal høres ut, men den speiler meg.

Om nettene drømmer jeg skikkelig triste drømmer, jeg våkner med lukkede øyne og med tyngdekraften liggende oppå meg som en stein.

Nå hører jeg på good times gonna come. Faen, jeg savner ham altså.

Dagens tanke: hvis du depper blir du kanskje fortalt at du skal rette ryggen og skjerpe deg, hvis du sitter og griner får du ømme blikk og medlidenhet. Konklusjon: depping burde kombineres med noen tårer, eller i det minste blanke øyne.

I dag tenker jeg på to ting, det ene: hvordan jeg alltid, før, skrev i dugget på speilet etter at jeg hadde gått ut av dusjen og stod med håndkledet surret rundt hodet, skrev initialene dine, og at jeg først de siste par årene har innsett at hvis man skriver noe i duggen forsvinner det ikke. Det kommer tilbake neste gang speilet dugger. Skriver ikke hemmeligheter, eller noe annet, på speil mer.  Det andre: hvor redd jeg var for svømmetimer da jeg var liten, øvde meg på å flyte i badekaret, slapp aldri aldri taket i kanten.

Jeg bruker opp alle pengene mine og litt til, har en flybillett som skal ta meg hjem, men kjenner hvordan lufta er tykk og stillheten tung, hører hvor lettet hun er når jeg sier at du, jeg drar i morgen i stedet. Kjøper en ny flybillett. Bruker opp pengene mine. Hun er nesten lettet, som om hun ville jeg skulle dra, men ikke helt kunne si det. Er det blikket mitt mon tro, jeg kan ikke holde det tilbake, det kritiske, små utbrudd av sjokk og spørsmålstegn, kanskje føler hun seg ille til mote, kanskje skaper jeg en litt for stor avstand, sier  - hvordan kan noen leve sånn - bare fordi jeg aldri aldri kan leve sånn. Korte besøk blir av og til kortere, av og til forsvinner de helt. Det må være ok å trekke seg, sier jeg til meg selv, tror på det, får nesten aldri dårlig samvittighet lenger.

Frustrasjonsliste / ting jeg ikke liker

x mennesker som er så fordømt politisk korrekte
x fettflekker på komfyren (og alle andre plasser for så vidt)
x at det skal være så forbanna vanskelig å legge neglelakk med venstre hånd
x at flytoget ikke er gratis
x vaskemaskiner
x sene busser og innstilte tog
x mennesker som ikke vasker ut etter seg når de flytter
x fingermerker
x tomme kjøleskap og mat utgått på dato

to be continued...

Lager te hver morgen, men ikke denne, sitter med vannflaska mellom hendene og albuene på knærne, tenker ting som at det er for tidlig, at jeg har dårlig ånde, og at livet er en forbanna høyblokk med unevnelig mange etasjer og heisen er til alle tider ute av drift. Lurer på hvorfor det alltid bare er to grader ute når det er vår. Jeg skal ingen ting, jeg skal tusen ting, kanskje handle inn for mamma, kanskje løpe, kanskje begynne å lese til eksamen. Dette er en tidlig morgen. Og for hver etasje du passerer, eller blir sittende fast i, blir det bare tidligere.

Drømte om ham i natt. At jeg forsvant, at jeg lot meg finne, at jeg nesten lot meg gjennomskue.

Leser forresten en fin bok som jeg ikke er halvveis i engang, men tenker jeg må anbefale likevel, for den fascinerer meg så:

Jeg sovner til Susanne Sundfør, altfor høyt, jeg våkner etter en time, er irritert, orker ikke reise meg for å skru ned. Første gang jeg hørte det, albumet, var jeg skuffet. Nå er jeg bare mektig imponert (men man kan ikke sove til det).

Kjører til byen, påska er ikke over. Kjøper klær, flere enn jeg har råd til (tar meg råd, drar kortet blindt, nye stoffer og store gensere gir små blaff av lykke jeg ikke klarer å lukke øynene for), sier til meg selv: nå er du dum. Sier til meg selv: det er viktig å lade opp, det kommer harde dager. Rister på hodet. Tenker at en dag kommer kanskje fattigdommen, bruk mens du kan. Rister på hodet. I morgen, eller kanskje på mandag, kan jeg alltids begynne på nytt.

(å alltid begynne på nytt)

Jeg drar på heia, påsketur, hyttekos med en familie som faktisk har påsketradisjoner, i motsetning til min egen, og sola skinner, og det snør, og det er store, flotte, grisete hunder med enorme framlabber, det er sjokolade og opptil flere bøker. Det er fint, men jeg blir så innmari sliten. Jeg blir spent i skuldrene og rar-skjelven i hendene, av søvnen som glir ut og blir til noe altfor stort, av menneskene, kjente, ukjente, det er bare én der som jeg kan krangle høylytt og vondt med om nødvendig. I'm on guard.

flickr: shq-le

Jeg kommer hjem, jeg har spist tusen ting jeg ikke bør og jeg har vondt i kroppen og i hjertet og i hodet og nesten overalt, huden klør, jeg raser, irritasjonen er som overspente ledninger på kryss og tvers overalt inni meg, jeg smeller med dører av alle slag, dusjer altfor lenge, prøver å riste av meg følelsen av å ha bodd i skogen. Mamma sitter på kjøkkenet og snakker i telefonen, jeg finner frem musikken min, spiller silicone veil skikkelig høyt, på repeat, rensker lufta. Om en to dagers tid, kanskje, vil alt være tilbake til normalen.

Morgenobservasjon: hakkespetter, tepper av hvitveis og blikkstille vann.

Han er den tryggeste jeg vet om.

(jeg søker alltid etter svar på hvorfor han aldri forsvinner, hvorfor jeg trenger ham så sterkt)

Han er en av disse sjeldne klippene som du vet du alltid kan lene deg mot, alltid kan ringe, det er ikke alltid du burde, eller alltid du synes at du har rett til det, men du kan, du kan.

Jeg søker etter tryggghet, hvor enn jeg går, hvem enn jeg møter, leter etter bekreftelsen, roen, tryggheten. Han har den; gir meg den.

(han vil alltid være min fineste (usynlige) venn)

I know the truth lies in between the 1st and the 40th drink, og jeg tenker at det er noe i det, av og til er sannheten fjern, noe som må lokkes frem. Jeg har begynt å løpe. Har musikk i ørene og føttene smeller mot grusen uten at jeg egentlig hører det, kjenner bare støtene i beina, pusten er hvesende og ukontrollert, men jeg nekter meg selv å stoppe. Det er godt å komme hjem etterpå, ligge på gulvet, kjenne på at kroppen er blitt brukt til noe. Verker.

"You know, sometimes all you need is twenty seconds of insane courage. Just literally twenty seconds of just embarrassing bravery. And I promise you, something great will come of it."

Benjamin Mee i We Bought a Zoo.

Kanskje en dag.

En ting jeg kommer til å savne med dette stedet når jeg flytter: flyene. Gikk hjem den siste biten og der oppe var et fly midt i en stor sving, så nære at jeg kunne se at det stod SAS på halen. Hver kveld, ut stuevinduet til venstre, lys på lys på lys; fly på fly på fly. Av og til et heilkopter. Men alltid fly. En annen ting: togene. Passasjertog, uendelig lange tog, tog med bare containere på, tog med stridsvogner på. Sitter ved skrivebordet mitt og skriver en oppgave kanskje, avbrytes jevnlig av fin dunking idet de spiser seg gjennom landskapet. Vinterkveldene var en nsb-reklame hver halvtime.

Drikker melk fra krus, er tom for penger igjen, øver meg på å være alene, jeg må bli flinkere til det. Finner trøst i de sene kveldene, de er vennlige liksom.

Finner trøst i at jeg klarer å ta meg sammen, trekker pusten dypt, vasker alle gulvene, legger meg på dem etterpå, ser i taket, finner mønstre som egentlig ikke er der.

Hører på Bertine Zetlitz, noen av sangene går tilbake til syvende klasse, disko på samfunnshuset, hun er krystallklar og skjør.

Jeg hodefletter håret hver kveld, blir helt sår i armene, ønsker meg umulige ting, som brune øyne og smilehull.

Er så glad for at det regnet i dag, første gang på flere måneder at det knatret mot vinduene her, fikk meg til å tenke på høsten. Men nå er det vår, nesten.

Nekter å legge meg, nekter å se meg selv i speilet. Finner smuler i navlen, pysjen har sklidd opp, i morgen må jeg fikse dette, jeg skal fikse dette i morgen.

flickr: Hannah Vickers & lisa poljakowa

Kanskje jeg bare skal ta på meg et skjørt.

If the sun were to explode, you wouldn't even know about it for 8 minutes because thats how long it takes for light to travel to us.

For eight minutes the world would still be bright and it would still feel warm.

It was a year since my dad died and I could feel my eight minutes with him... were running out.

(den fineste filmen jeg har sett i år, kanskje på flere år, se den)

Vil ikke redde verden.

Vil ikke redde menneskene i den.

Har likegyldighet og hardhet i meg, unnskylder det ikke.

Jeg er langsint og lukket,

men -- jeg ville tilgitt ham alt.

Jeg tilgir ham alt.

Det er bare det at det er så tomt etterpå, som om det er første juledag og et år til neste gang. Så stille. Jeg stirrer i taket, fortsetter samtalen i hodet, drar dyna opp over ansiktet og tørker bort alt som skvulper. Vil bare fortsette samtalen, hvorfor, hvorfor må det alltid gå en viss tid før man igjen kan spørre hverandre om hvordan det går, det er jo rett etter, timene etter, morgenen etter, at man trenger å fortsette som mest. Hjertet renner over.

Det glir unna, jeg prøver å samle det, ikke miste det, nyansene i ordene og i stemmen og i pausene, i morgen vil jeg knapt kunne huske lyden av latteren din.

♡ gentlemen som stopper opp og tilbyr med hånden utstrakt å la deg gå av toget først
♡ jenter med langt, lett hår

♡ gamle bøker i bibliotekskjelleren
♡ forventningen om å høre stemmen hans igjen
♡ værmeldinga for neste helg

♡ nesespray
♡ sjokolade på tilbud
♡ når navnet hans dukker opp på skjermen

♡ at han ler av meg
♡ og snur og vender på alt jeg sier; utvider min horisont
♡ er varm

Drømmer meg gjennom gamle bilder av barndommen min som jeg fant i en boks i går kveld, det er levende, til tider på feil sted og med feil mennesker, men jeg er så tydelig, tre år gammel, bollekinn og strutteskjørt og armene i været mens jeg løper mot tanten min som løfter meg opp og klemmer meg hardt. Voice-overen hennes sier du var alltid så glad for å se meg. Det er en morgendrøm, lyset slår meg i øynene, minner meg om at jeg har forsovet meg, at det er kaldt ute, at jeg er forkjølet og litt småsyk, at jeg ikke lenger kan løftes på og svinges rundt og le slik barn gjør, av plutselig, overveldende glede, jeg kan ikke være som på bildene, som i drømmen, føttene treffer gulvet med et brak. Jeg kaster sokkene til vask, rydder i klærne som ligger på gulvet, går motvillig i dusjen, lager motvillig frokost, i stua er det fjorten grader, slår på ovnen, setter meg ned, ser ut og er skuffet over at våren er en bløff. Det er mars, dere, det kommer alltid mer snø i mars, og om ikke i dag så på onsdag, eller aller mest sannsynlig, etter at trærne har begynt å bli grønne. Sola er iskald og jeg er frossen. Helt til han lurer på hvorfor han ikke har hørt fra meg på lenge, om jeg har det bra, og jeg smiler og tenker at jeg må sitte i bakhodet hans et sted, og at det er derfor, bare derfor, jeg har vært så stille, stille, forsvunnet, ventet.

Ser en kärlekshistoria, den er stille og skarp, samtidig. Den helt tidlige ungdomsforelskelsen med all dens kraft og ømhet. Vond og god og utrolig vakker.

Vårlys og lange dager. Jeg tenker: det er bare å overleve denne uka, og det er bare å overleve neste uke, og så kanskje en til. Jeg kan se mai i det fjerne, med lesesal og veranda og liksom-ferier som ikke egentlig gjelds fordi jeg må lese. Blir glad av mai likevel.

flickr

Ser på tv og tenker at det er fascinerende at Grønland er en "del av" Danmark. Strendene er snøkledde, husene ligger som legoklosser i landskapet. Skal dra dit en gang, til Grønland, og til Færøyene, for det er også et sånt sted som er litt utenfor alt, lite, stormfullt, robust. Selv om noen dager er det best å bare være glad for Norge, Oslo, og alle andre steder som er verdt noe, og det å ikke ville reise noen steder.

flickr: EYLUL ASLAN, Brittany Reagan, Chris Bloom & tess roby

Hund ved føttene. Drømte om kongeblå kapper og kroner og majesteter på flukt i natt, det føltes så trygt. Kanskje var det et eventyr.

Vil klippe håret mitt kort, vil spare det langt, vil bli tykkere; vil ha former, vil bli tynnere, vil forsvinne, vil aldri flytte, vil bli, men dra, vil vite hva jeg skal gjøre, hvem jeg vil bli, vil ha en plan, vil la alt seile sin egen sjø, lukke øynene, krysse fingrene, vil lage timeplaner, planlegge, organisere, vil slippe alt, vil bli rik, vil ha et åpent hjerte, vil bli kald, vil bli vakker, vil ødelegge meg selv, vil gjøre alt riktig, vil våge, vil vise, vil ligge under dynen, vil reise, vil aldri reise, vil bli holdt i hånden, vil hoppe utfor, vil ikke bli noenting, vil bli alt, vil være ung for alltid.

Men man kan ikke få alt man ønsker seg. Man kan ikke være både det ene og det andre. Og man kan ikke alltid velge.

flickr: coolhandluke

Går under jorda, er under jorda, under dyna, under vingene av dette været som er regn og vindkast og nakne trær, bølgene slår, det er godt å være under, borte, in hiding, noen dager går jeg i skjørt, langt og sort og stort, og kanskje en genser som er enda større, får meg til å forsvinne, hele meg, tankene mine og alle mine fasader, jeg vil gi slipp på alt, gi slipp på alle, ikke føle forpliktelser, så jeg går under jorda og later som om jeg er alene og fri.

flickr: red__rum

Albumet til Lana Del Rey minner meg om sommeren, minner meg om meg selv om sommeren, hvordan alt er litt tungt, men vakkert, som bare kan være om sommeren. Tenker at jeg burde legge det bort, musikken, spare det til juni, de første dagene med absolutt hete, bare sitte i den tynne t-skjorta, se den klebe seg til huden som glinser av svette, nesten ikke utstå det, dusje flere ganger om dagen bare for å kunne føle seg ren. Man kan se varmen bølge gjennomsiktig over asfalten i disse sangene, jeg ser verandaen, det stille huset, være alene med sola (ha henne helt for seg selv), hvordan beina ser ekstra brune ut med solbriller på. Ser ferien, og lengter, lengter, lengter.

flickr: Tamara Lichtenstein

Quotes fraThe Hours, kanskje yndlingsfilmen min:

flickr: enrapture

Vi er fortsatt stardust.

Låner en tykk bok på biblioteket om læring, utvikling og livsutfoldelse (det er det står bakpå) og tenker at jeg aldri kommer til å gi slipp. Jeg kan si at jeg gjør, jeg kan late som, jeg kan få tusen nye liv, snakke om andre ting, forvandle meg, åpne armene, men aldri, aldri vil jeg slippe.

Jeg er kvalm og har en ny favorittsang, så underlig vakker, jeg skal ikke spy, det er aldri slik at jeg må spy, og selv om det hadde hjulpet ville jeg ikke gjort det, nei, dette er en annen kvalme, som kommer sammen med kulde og tomhet.

 


flickr: laura makabresku

Men: in the comet we found there was more than just simple combinations of ice, dust and gas, there were parts from a circus, and parts from partydresses. Repeat.

Det snør igjen. Er mye ute, går turer til jeg blir stiv og støl i lårene og i magen, det er ikke brøytet, foten sklir alltid noen cm bakover idet jeg tar et nytt skritt.

Jeg tror ikke jeg rakk å savne den på ordentlig, snøen, før den kom. Nå savner jeg bare sommeren, ønsker meg intenst bar asfalt, varme, shorts og bikini og båtturer i skjærgården, lyden av det, motordur og bølgeskvulp og saltvannshår, at det er for kaldt til å bade men at man gjør det likevel. Savner ikke myggen og edderkoppene og insektene og at det nesten er umulig å gå en kort tur uten å ramle inn døra svett og fælen, savner ikke alle menneskene og hva det får meg til å føle, men hei, jeg tar heller klamme, søvnløse netter hvor man saumfarer taket for krypdyr, enn denne kulda, så altomfattende, kryper inn i veggene, presser strømregninga til værs.

Men jeg, jeg ønsker meg alltid, lengter alltid etter det jeg ikke har. Jeg ser hvor vakkert alt er, hvitt, mykt, det er glede i det, men alt jeg egentlig får ut av det er kulde. Likeså kommer sommeren og slår hetebølger innover huden min og jeg kommer til å se på alt det grønne, alt som er liv, og ønske meg det bedøvende hvite, den skarpe kulda som skaper en avstand mellom en selv og verden der en går, innpakket i klær. Nå vil jeg bare ta dem av.

flickr: cluttered sea, Anett Holmvik & Ailbhe O'Donnell

Prøver så hardt jeg bare kan å finne små gleder i dagene.

Det eneste jeg hører på i dag:

don't make me sad, don't make me cry
sometimes love is not enough and the road gets tough
I don't know why

..gjerne ganske høyt, på grensen til at det gjør vondt i ørene, det skal gjøre litt vondt, det skal svi litt.

Noen dager er som fengsler, passer på at døra er låst.

flickr: jeremiargh

Januarsang.

Drømte om en parkeringsplass i natt. Vi satt og fulgte med på noe, et show? et løp? noe, og vi var fjorten-femten år igjen, la sminken på nytt og på nytt, men jeg var som limt til sementgulvet og kunne ikke engang snu meg eller lene meg skrått bakover for å se bak den svære gulaktige stolpen som jeg visste gjemte ham. Visste at han var der, kunne ikke se eller høre ham, men visste at han var der. Jævla januardrøm.

flickr: Irena Fabri

Denne dagen svinger. Det knakte så godt i treverket da jeg våknet i dag tidlig, nå er det helt stille ute, også i meg, jeg har gått og rast i hele dag og nå har alle lagt seg og jeg sitter bare her, tenker kanskje dusje, kanskje legge meg, kanskje lese ferdig boka. Er så tung i øynene.

Jeg vil tenke og synse og håpe minst mulig om det nye året, men det er umulig å stenge alt ute. Så jeg tenker mine store tanker så forsiktig jeg kan, håper med lukkede øyne, og det er ikke nødvendigvis avgrenset til bare dette året, men alle årene som flyter ut foran meg og som jeg jo aller helst tar avstand til, for de skremmer meg, men jeg håper 2012 gjør meg tryggere i alt det skumle. Jeg håper 2012 gir meg tusen dytt i ryggen, om enn bare for å få meg til åpne meg et ørlite grann mer, se muligheter og ikke bare failures og ulykker hvor enn jeg går. Jeg har så mange områder å forbedre meg på, og bare det at jeg kan innrømme det, gir meg et lite lys i magen. Kanskje vil det ordne seg, livet.

flickr: russellsworth & the ends of my soggy hair

Jeg leker med bobleplast og spiser kokosbolle.

flickr: Rosanna Webster

Enkle gleder som trøster når man har vondt i magen og tungsinn.




flickr: Sarah W. Elston & The General Specific

Er myk inni, er det, myk og hard om hverandre mange steder, men alltid myk innerst og kanskje særlig på dager som dette, kjenner pulsen gå og huden puste bare fordi dette er litt som å leve; kjenner regnet renne i nakken og vinden ta i bilen som vi sitter i, prater om smått og stort, vindusviskerne går og jeg tenker lange tanker om vennskap og alle omveiene vi har tatt for å havne hvor vi er nå, fortrolige. Jeg skulle vært åtte år og hatt vett nok til å være ærlig; skulle vært seksten og hatt vett nok til å si unnskyld; men er enogtyve og gjør alt godt igjen ved å elske henne som hun er.

Han sender meg en mail med julehilsen og gode ord, jeg spiser pizza ved midnatt, er ikke engang sulten, maten vokser i munnen på meg. Planlegger å ringe ham en dag, kanskje ta det opp og høre på det hver kveld, mate denne syke lengselen, vinden slår mot huset og jeg skulle ønske stormen kom og ødela alt.

flickr: Marsý

Av og til prater jeg med gamle venner som er fantastiske og skjøre og virkelig, virkelig krevende på én gang, men vi snakker aldri om hvorfor vi falt fra og ikke pratet på to år selv om det gnager meg i hjertet. Av og til prater jeg med en gutt på M, han sier alltid hei, han er høy og har et stort, stort smil og jeg vet jeg burde like ham, jeg burde få sommerfugler av ham. Det hadde vært så bra. I stedet blir jeg syk i kroppen av en julehilsen på noen få setninger av en mann så uoppnåelig som månen.

flickr: brinkleycapriola

Jeg går rundt i den ene pysjen jeg fikk, jeg har hatt den på meg siden klokken ni i går kveld, julekveld, nå er det et helt år til neste gang. Kanskje er det derfor jeg ikke liker romjula, den stille, tomme tida som skriker ett år til neste gang og rett rundt hjørnet er det nyttår og på an igjen. Så jeg nekter å skifte i dag, skal være sove-jente, slowmotion-jente, har julemusikken på i bakgrunnen, skal se en Harry Potter-film eller to, skal fråtse i julegodtene en siste gang før jeg lager strenge nyttårsforsetter som brytes allerede i januar.

(i går var kjempebra da. jeg elsker julaften, våknet til og med før tre nøtter til askepott og fikk alt jeg ønsket meg.)

Det er et tjukt lag med rim over veiene og hagene og lufta stikker i nesa, det er nesten-snø og nesten-jul og alt er bare nesten. Jeg går med hunden, vi går langt og fort, jeg er light-headed og nesten-svimmel når vi kommer inn igjen, setter på Enyas julecd, fyrer i ovnen, fryser. Må finne frem oppskrifter, må holde meg selv i gang, fôre den bittelille gløden av glede som faktisk vokser i magen fordi jeg gleder meg til julaften og pakkelek og pakker og god mat og gløgg, men mest pakkene, jeg blir som en unge og snur på alle lappene, kjenner etter, gjetter, før jeg river opp og hiver papirballer over gulvet til stor glede for hunden. Nyttårsaften derimot, der er en kveld jeg godt kunne vært foruten, synes det er dumt at den skal komme så med det samme.