gnistregn

Det snør igjen. Er mye ute, går turer til jeg blir stiv og støl i lårene og i magen, det er ikke brøytet, foten sklir alltid noen cm bakover idet jeg tar et nytt skritt.

Jeg tror ikke jeg rakk å savne den på ordentlig, snøen, før den kom. Nå savner jeg bare sommeren, ønsker meg intenst bar asfalt, varme, shorts og bikini og båtturer i skjærgården, lyden av det, motordur og bølgeskvulp og saltvannshår, at det er for kaldt til å bade men at man gjør det likevel. Savner ikke myggen og edderkoppene og insektene og at det nesten er umulig å gå en kort tur uten å ramle inn døra svett og fælen, savner ikke alle menneskene og hva det får meg til å føle, men hei, jeg tar heller klamme, søvnløse netter hvor man saumfarer taket for krypdyr, enn denne kulda, så altomfattende, kryper inn i veggene, presser strømregninga til værs.

Men jeg, jeg ønsker meg alltid, lengter alltid etter det jeg ikke har. Jeg ser hvor vakkert alt er, hvitt, mykt, det er glede i det, men alt jeg egentlig får ut av det er kulde. Likeså kommer sommeren og slår hetebølger innover huden min og jeg kommer til å se på alt det grønne, alt som er liv, og ønske meg det bedøvende hvite, den skarpe kulda som skaper en avstand mellom en selv og verden der en går, innpakket i klær. Nå vil jeg bare ta dem av.

flickr: cluttered sea, Anett Holmvik & Ailbhe O'Donnell

Prøver så hardt jeg bare kan å finne små gleder i dagene.

Det eneste jeg hører på i dag:

don't make me sad, don't make me cry
sometimes love is not enough and the road gets tough
I don't know why

..gjerne ganske høyt, på grensen til at det gjør vondt i ørene, det skal gjøre litt vondt, det skal svi litt.

Noen dager er som fengsler, passer på at døra er låst.

flickr: jeremiargh

Januarsang.

Drømte om en parkeringsplass i natt. Vi satt og fulgte med på noe, et show? et løp? noe, og vi var fjorten-femten år igjen, la sminken på nytt og på nytt, men jeg var som limt til sementgulvet og kunne ikke engang snu meg eller lene meg skrått bakover for å se bak den svære gulaktige stolpen som jeg visste gjemte ham. Visste at han var der, kunne ikke se eller høre ham, men visste at han var der. Jævla januardrøm.

flickr: Irena Fabri

Denne dagen svinger. Det knakte så godt i treverket da jeg våknet i dag tidlig, nå er det helt stille ute, også i meg, jeg har gått og rast i hele dag og nå har alle lagt seg og jeg sitter bare her, tenker kanskje dusje, kanskje legge meg, kanskje lese ferdig boka. Er så tung i øynene.

Jeg vil tenke og synse og håpe minst mulig om det nye året, men det er umulig å stenge alt ute. Så jeg tenker mine store tanker så forsiktig jeg kan, håper med lukkede øyne, og det er ikke nødvendigvis avgrenset til bare dette året, men alle årene som flyter ut foran meg og som jeg jo aller helst tar avstand til, for de skremmer meg, men jeg håper 2012 gjør meg tryggere i alt det skumle. Jeg håper 2012 gir meg tusen dytt i ryggen, om enn bare for å få meg til åpne meg et ørlite grann mer, se muligheter og ikke bare failures og ulykker hvor enn jeg går. Jeg har så mange områder å forbedre meg på, og bare det at jeg kan innrømme det, gir meg et lite lys i magen. Kanskje vil det ordne seg, livet.

flickr: russellsworth & the ends of my soggy hair

Jeg leker med bobleplast og spiser kokosbolle.

flickr: Rosanna Webster

Enkle gleder som trøster når man har vondt i magen og tungsinn.




flickr: Sarah W. Elston & The General Specific

Er myk inni, er det, myk og hard om hverandre mange steder, men alltid myk innerst og kanskje særlig på dager som dette, kjenner pulsen gå og huden puste bare fordi dette er litt som å leve; kjenner regnet renne i nakken og vinden ta i bilen som vi sitter i, prater om smått og stort, vindusviskerne går og jeg tenker lange tanker om vennskap og alle omveiene vi har tatt for å havne hvor vi er nå, fortrolige. Jeg skulle vært åtte år og hatt vett nok til å være ærlig; skulle vært seksten og hatt vett nok til å si unnskyld; men er enogtyve og gjør alt godt igjen ved å elske henne som hun er.

Han sender meg en mail med julehilsen og gode ord, jeg spiser pizza ved midnatt, er ikke engang sulten, maten vokser i munnen på meg. Planlegger å ringe ham en dag, kanskje ta det opp og høre på det hver kveld, mate denne syke lengselen, vinden slår mot huset og jeg skulle ønske stormen kom og ødela alt.

flickr: Marsý

Av og til prater jeg med gamle venner som er fantastiske og skjøre og virkelig, virkelig krevende på én gang, men vi snakker aldri om hvorfor vi falt fra og ikke pratet på to år selv om det gnager meg i hjertet. Av og til prater jeg med en gutt på M, han sier alltid hei, han er høy og har et stort, stort smil og jeg vet jeg burde like ham, jeg burde få sommerfugler av ham. Det hadde vært så bra. I stedet blir jeg syk i kroppen av en julehilsen på noen få setninger av en mann så uoppnåelig som månen.

flickr: brinkleycapriola

Jeg går rundt i den ene pysjen jeg fikk, jeg har hatt den på meg siden klokken ni i går kveld, julekveld, nå er det et helt år til neste gang. Kanskje er det derfor jeg ikke liker romjula, den stille, tomme tida som skriker ett år til neste gang og rett rundt hjørnet er det nyttår og på an igjen. Så jeg nekter å skifte i dag, skal være sove-jente, slowmotion-jente, har julemusikken på i bakgrunnen, skal se en Harry Potter-film eller to, skal fråtse i julegodtene en siste gang før jeg lager strenge nyttårsforsetter som brytes allerede i januar.

(i går var kjempebra da. jeg elsker julaften, våknet til og med før tre nøtter til askepott og fikk alt jeg ønsket meg.)

Det er et tjukt lag med rim over veiene og hagene og lufta stikker i nesa, det er nesten-snø og nesten-jul og alt er bare nesten. Jeg går med hunden, vi går langt og fort, jeg er light-headed og nesten-svimmel når vi kommer inn igjen, setter på Enyas julecd, fyrer i ovnen, fryser. Må finne frem oppskrifter, må holde meg selv i gang, fôre den bittelille gløden av glede som faktisk vokser i magen fordi jeg gleder meg til julaften og pakkelek og pakker og god mat og gløgg, men mest pakkene, jeg blir som en unge og snur på alle lappene, kjenner etter, gjetter, før jeg river opp og hiver papirballer over gulvet til stor glede for hunden. Nyttårsaften derimot, der er en kveld jeg godt kunne vært foruten, synes det er dumt at den skal komme så med det samme.

you are the hole in my head you are the space in my bed you are the silence in between what I thought and what I said  you are the night time fear you are the morning when it's clear when it's over you'll start you're my head you're my heart

flickr: Ryan Halliwil

a revelation in the light of day you can't choose what stays and what fades away and I'd do anything to make you stay


flickr: Hidekito

no light no light no light tell me what you want me to say

Florence + The Machine

Desember kryper seg fremover, varmer stort sett hjertet mitt på veien, men akkurat i dag trykker det i brystet, som om ribbeina protesterer på denne plutselige tyngden jeg føler. Jeg fryser. Regnet slår mot ruta, blir ingen snø her i år, ikke enda, ikke slik det ser ut nå. Det er ok. Det meste er ok, men av og til, som i dag, noe som holder meg nede, noe som ligger over meg, og jeg skjelver, gjemmer meg under dyna, kjenner tyngden spre seg til hodet, ikke nok frisk luft. Burde vært utendørs, men orker ikke bevege meg, ikke i dag, og kanskje er det bare savnet, alt det vanlig savnet, men at det må være så tungt som dette, at lungene må føles som blokker av sement, det skulle ikke være sånn, ikke nå, det er jo desember. Alt er rødt og blinker og lyser og jeg har en liten gavehaug på gulvet med pakker det står "til mamma" og "til brodern" på, men i dag, og kanskje i morgen, er jeg tullet inn i ullgenser og dyne og utallige youtubevideoer, prøver å finne varmen.

Håper han tenker på meg i morgen. (det snør)

flickr: Emily Carlin & Anna Inghardt

Det er ikke alltid jeg elsker desember, noen år kommer desember med tunge lokk av avmakt og vi får aldri hengt opp julepynten og folk dør og det finnes ingen plass som er ens egen. Men i år skal jeg elske desember, og jeg kjenner det allerede, forventningen, varmen, smaken av kanel. Og selv om jeg ønsker meg snø, skal jeg nok kunne beholde denne julefølelsen om det bare blir regn og vind og fysjomvær også. Er så klar for dette, gavepapir og pepperkakekoner og fyr i peisen.

Så var det han da, han som ikke engang føles ekte, at det vi har ikke føles som noenting, at alt jeg tenker og tror og føler er en overdrivelse jeg gjør alt jeg kan for å holde liv i, kaster bensin på et liksom-bål og lar det brenne så hardt at hjertet skjelver, hendene, stemmen, små jordskjelv her og der, for hva er vel dette. Vet ikke hva dette er, vet ikke hva jeg føler, hva jeg håper på, hva jeg vil oppnå, leter, men finner at jeg ikke har noe å sammenligne dette med.

flickr: sarah longworth

Kan gå i en hel måned med lukkede øyne, se andre veier, leve andre liv, men så eksploderer han i brystet mitt og jeg får ham til å fortelle meg små hverdagslige ting som kan legges på bålet, keep it burning.

flickr: bawkbawk

Trenger vinter nå, trenger vinter og trenger følelsen av å våkne tidlig om morgenen, helt uthvilt.

Burde skrevet for lenge siden, om stillheten og ikke-stillheten og klassisk pianomusikk og julekuler og en blond gutt med store hender som ber meg ut uten å be meg ut, at han er snill og søker varme og latter akkurat som alle andre, men at den eneste følelsen han vekker i meg er redsel. Denne fordømte redselen, alltid beskytte seg selv, aldri sårbar og åpen, aldri den som blir forlatt, alltid den som forlater, alltid den som trekker seg, for tenk om, tenk om, det er så uendelig mange tenk om og jeg graver dem ned og gjemmer dem bort og holder meg trygg ved å lukke øynene. Av og til tenker jeg på det, alt jeg ikke er og tør og at jeg kanskje burde bruker mer tid på å hoppe i ting, men så stopper jeg nesten med det samme jeg merker at her er det noe å ta tak i. Savner kuldegrader og hjembyen min og mennesker som det av og til føles som om har dratt sin vei, prøver å bryte stillheten.

Skulle ønske jeg ikke trengte å forholde meg til alt det jeg må forholde meg til. Vurderer å gå og legge meg, se om jeg får sove, se om jeg klarer å starte på ny i morgen. Skal bare gå ut på verandaen, ut i tåka, og røyke først. Og drikke en kopp te.

Det er en måned siden sist nå.

flickr: coolhandluke & Tessa Yoder

Skrur opp alle varmeovnene, men klarer ikke la være å tenke på strømregninga, strømregninga som stiger hver måned, men det er ikke tyve grader i stua engang (19,6), så jeg skrur opp. Prøver å finne varme, har mammas gamle ullgenser også, og rødvin, og den som sier at ett glass er nok, tar feil. Trenger minst tre. Så jeg drikker rødvin og ser minusgradene utenfor renne ned i kaldere og kaldest, finner frem New Girl og ler av at de kjører kalkunen i tørketrommelen for å tine den, jeg husker at jeg har sjokolade i kjøleskapet, spiser den, drikker mer rødvin, kjenner at jeg er fornøyd og sliten og innmari ett-eller-annet helt innerst inne som kanskje aldri kommer ut. I morgen skal jeg fyre og glede meg til jul.

flickr: Phixo

Våkner til et winter wonderland, trærne er helt hvite, himmelen gråhvit og lufta tykk og skarp. Det er bare frost, det er tåka som har klebet seg til alle greinene og som minusgradene får til å se ut som snø, men det er godt nok for meg.

flickr: angeles pena & Endofmarch

Tidlige morgener og ingenting å si. Ser speilbilde av meg selv i vinduet, alt blir dobbelt og litt fjernt, å få seg selv på avstand (det hørtes fint ut). Håret er vått og jeg har gåsehud. Teller dager.

Når valpen ligger rett ut og glipper søvnig med øynene etter en intens lekeøkt med seg selv, når teen er akkurat passe varm og kan drikkes i mange, store slurker, når jeg har kjøpt en pensumbok jeg faktisk synes er så interessant at jeg tar den med i senga og leser i den når jeg skal legge meg, når jeg får lest mer til eksamen enn jeg gjorde i våres, når alt funker - og likevel, likevel. Savner alt.

Får av og til den følelsen som skriker gi nå bare faen! inni meg og lar det runge ekko i flere timer, gi nå bare faen! gi nå bare faen! gi nå bare faen!, en følelse av at jeg bare må utlevere meg fullstendig, sende bloggadressen min til mennesker jeg kjenner og er venn med og elsker litt i blant, men som ikke vet om dette, ikke vet om meg på denne måten.

flickr: Tessa Yoder & Sofia Ajram

Funderer på reaksjonene, kanskje lettere sjokk, kanskje forståelse, kanskje et jeg visste du drev og skrev noe på nettet, jeg bare visste det. Vil aldri finne på å gjøre det da. Trenger dette rommet. Trenger å vite at her er det ingen som kjenner meg på den måten de gjør.

kjære vinter, kom nå. naboen har hengt opp julepynt og den er glorete, skinner rett inn av kjøkkenvinduet, og vindene blåser gjennom en, men det er ingenting å fange i den, ingen magi i det føttene treffer bakken, ingen ro mot alt det som skjærer en i øynene. jeg ønsker meg snø og den lyden du lager rundt hushjørner og hvordan ettermiddagen forsvinner i kveld, jeg ønsker meg blåtime og istapper og at det tar fem minutter ekstra å gå til bussen fordi det er så glatt ute. så kom nå. vær hard og nådeløs, bruise me, kjenn tyngden av meg idet jeg treffer deg, kom, og ta meg med. pull off your magic trick and make the world disappear.

revner og raser og får små stormer i hjertet, men det synes aldri helt
kinnene mine er disse tørre, røde landskapene

flickr: Aëla Labbé

er hele tiden bra igjen

flickr: pipeclayed (adam) og zedgekk0

Årets novembersang fyller rommet hver morgen nå, og midtveis i, når alt skifter og instrumentene bare tar over, lukker jeg øynene for et øyeblikk og lover meg selv ting jeg aldri vil klare å holde, bare fordi det er november, bare fordi dette kalde, grå teppet som legger seg over oss når vi går ut og kanskje hører frosten knase under føttene, er frihet og trygghet og godhet for meg. Når året nærmer seg slutten er mørket bare godt; novembers grå mørke, desembers blå, det ser kanskje ut som om verden er forlatt, gatelykter som svikter eller forsvinner i tåka, himmelen fastfryst som store, stillestående skyer det knapt er mulig å skille fra hverandre, men å ha en novembersang, noe å føle seg hjemme i, gjør at kunne jeg valgt så hadde jeg valgt november for alltid.

flickr: nikaa

Lykkelige mennesker. Det er ikke sånn at jeg kjenner dem, ikke egentlig, de er ett år eldre eller ett år yngre, ansikt man møtte på i ganga på skolen, alltid litt distansert, men også alltid litt som om man har en tå innenfor grensa til livet dems, har overhørt samtaler, kjenner til dynamikken i vennekretsen, vet litt om hvem de er. Så av og til, av og til snoker jeg på dem på facebook, ser deres lykkeutbrudd - gratulasjoner og forlovelser og reise rundt jorden og ditt og datt - og alle de lykkelige bildene med smil og sommer og shine og jeg vet ikke helt hvor jeg skal se, hva jeg skal tenke, jeg vet liksom ikke helt hva det er med lykkelige mennesker. Hvorfor de må være så fordømt lykkelige.

flickr: kait darling & Endofmarch

Ligger i senga, har pcen på brystet, ligger helt stille, kjenner hjertet dunke altfor fort mot maskinen. I etasjen over meg kysser og ler de.

Jeg er ikke god med fremmede, og kanskje var det fordi jeg hadde møtt han før og oppført meg aldeles merkelig hele den kvelden, funnet kart han hadde og lett etter favorittgater, spist opp pizzaen hans, vært sur og tverr fordi jeg var søvning og utålmodig, at jeg denne gangen slappet av, sa flere tåpelige ting nesten uten å bry meg, hakket på venninna mi, ble hakket på selv, småkranglet og ba ham ta en side og han bare ristet på hodet og himlet med øynene og jeg lo av det hele, syntes han var grei, syntes han var ekstra grei når han spanderte ting og det var ok at han la armen sin rundt meg og holdt den der, selv om samtalen var pinlig og jeg ville rekke siste tog, ok at han la den der på nytt hver gang jeg rev meg løs, før det plutselig gikk opp for meg: han liker meg, og nå tenker jeg, aldri-aldri bør jeg tenke slike tanker for jeg bare flykter og forsvinner og det er ikke lenger sant at jeg ville tatt hvem som helst, jeg smuldrer opp og blir til inget bare ved synet av en annen.

she may betray all that she loves
and even wait for their savior to come


flickr: jakob landvik

Elsker hvordan lufta lukter akkurat i dag, og jeg tenker for meg selv at det egentlig burde være nok. En liten ting som kan gjøre denne dagen verdt noe, at jeg kan smile over det og kanskje tenke på det når jeg legger meg og trenger noe fint, som luft, men nei nei nei, det er ikke nok, det er faen ikke nok, og jeg snakker med mamma på telefonen og jeg kjenner at ting er blitt rart mellom oss og huset er kaldt og tomt uten å være tomt og det hjelper ikke at lufta utenfor er den beste på lenge når jeg ikke engang synes det er bra/fint/viktig nok til å gå ut og være i den hvis ikke jeg absolutt må.

Åh, Tori - jeg elsker deg.

(jeg har vært på konsert og det var breathtaking, må bare si det)

Noen kvelder, går i dusjen for å gråte over kranglestemmer på kjøkkenet og sykdommer som infiltrerer alt og hvorfor kan ikke alle bare være gode mot hverandre og hvorfor kan ikke alle ha det fint og hvorfor kan ikke han bare komme og redde meg fra dette hysteriske rotet, denne følelsen av fritt fall.

flickr: Sofia Ajram

flickr: Leo Tage-Hansen

Det er torsdag, drikker vin, spiser is, kjenner tårene velle i øynene uten at det sitter noen klump i halsen. Kanskje i hjertet, kanskje alltid i hjertet, hva jeg ikke gir opp ved å holde på deg deg deg, holde på deg med tankene mine, de strekker seg milevis bare for å få en følelse av nærhet. Mørket utenfor er ugjennomtrengelig, maner frem bilder av at du står der utenfor og at jeg bare ikke kan se deg, er det ikke rart, hvordan dette, alt du gjør med meg - og ikke gjør med meg, er alt som av og til holder meg oppreist, og samtidig, ødelegger meg fullstendig.

Det er tidlig dag og jeg er ren og alt er kjølig og kroppen og beina er uten tyngde, små vindpust og jeg flyter avsted, hodet er klart og tomt og det å eksistere er som å være luft. Kanskje regner det, jeg går i strømpebukser og t-skjorte, huset er tomt og dagen er en uendelig rekke av små muligheter, jeg går rundt på en måte som om noen skulle holdt øye med meg, rett i ryggen, krøller håret. Hvorfor må det da falle sånn sammen, mørket legger seg og jeg spiser middag og segner, kan ingenting, vil ingenting og det er tungt å gå opp trappa, kanskje skriker kroppen etter sukker selv om jeg er mett, kanskje jeg kan forsvinne i sukkeret, men alt som skjer er kvalme og kan ikke bevege meg nå, og huset fylles og noen vitser med meg, eller bare en samtale, å holde en samtale i gang og jeg er kvass og huden er som rustning og hjertet er som stein, gud så tungt det er, og alt som er utenfor vinduet er mørket og det lille lyset fra gatelykten som burde være som en sol, skape en glorie over asfalten, men det er bare et lite lys og kanskje er det av og til bedre å ikke se, bare lukke øynene.

I dag

flickr: fotobananas

Det er noe inni meg som for et øyeblikk kræsjer eller kortslutter, jeg hører på Birdy, kjenner det i magen, ute blåser det, det er som et sug, et hull som ikke slutter å sluke, det er bare sytten grader i stua og det føles litt som om dette skulle vært første skoledag. Og det er bare en helt vanlig dag.

flickr: She Never Sleeps, She Never Feels, She Never Flies

breaks my heart:

♡ nye år
♡ mother (sang)
♡ yes, anastasia (sang)
♡ at jeg aldri kan dra tilbake
♡ gamle hus fulle av minner, strippet og ødelagte
♡ at det eneste som aldri forandrer seg er det faktum at alt forandrer seg
♡ at du ikke er her og kan kjenne hvor mykt håret mitt er i dag
♡ at du ikke er her og ser meg (ser meg)
♡ at du ikke er her

Det lukter bål av klærne mine og jeg tenker at det bare er to måneder til desember og to måneder siden august og at nå er vi i midten. Så rådyr i dag. Høsten, altså.

flickr: Robin Mellway

Det er helt mørkt ute, jeg kan se togene fra vinduet mitt, se alle setene, og hvis jeg konsentrerer meg, om det er mennesker i dem. Liker lyden, suset, de jevne dunkene mot skinnene, så målrettet, du vil ikke stå i veien for det.

(det er sene kvelder, tidlige morgener, lange omveier og store tanker (tar opp all plassen). nedenunder ler de høyt, lufta her er søt, gjemmer meg for den i senga som ligner et hav)

flickr: aileenzakka & jessieroth

Det er sjelden jeg er så tidlig oppe som dette, himmelen er mørkeblå og rosa i horisonten, i sakte oppløsning, jeg kan se hvordan kulden der ute ligger i stillheten, av og til en bil, men likevel; stille, nesten som om mørket, lik snøen, pakker inn verden og demper alle lydene. Drikker teen min, tar på en stor, ny genser, den er tykk og den klør (jeg liker at den klør), fyller meg selv med varme som om for å forberede meg, på mørket, kulden, stillheten, følelsen av å skynde seg, å la beina småløpe bortover veien, mens hodet fortsatt er tåkete og tungt og varmt av søvnen jeg egentlig skulle vært i.

flickr: the girl who tamed the tiger

this will never end
cause i want more
more, give me more, give me more

Fever Ray

Jeg pleide å alltid ha hjemlengsel. Det var en fysisk smerte som med jevne mellomrom for gjennom kroppen som støt. Jeg hørte ikke hjemme noen andre steder enn i den trygge bobla jeg har vokst opp i, husets enorme stillhet, lukten av fyring og mat og regn og våt hund, å vite nøyaktig hvilke deler av gulvet som knirker og som irriterer mamma fra sans og samling om hun har en dårlig dag. Hvordan det ser ut der, i nabolaget, når årstidene en etter en enten begraver eller avdekker, å kunne alle snarveiene. Den har forsvunnet, hjemlengselen. Jeg lengter ikke hjem, jeg teller ikke dager til neste ferie, neste pustepause, neste gang året skal ta slutt og jeg kan bedøve meg selv i alt som aldri forandrer seg. Og det gjør meg så veldig trist, jeg savner det, jeg savner å ønske meg bort og jeg tar meg selv i å lengte etter lengselen. Må fortelle meg selv, hele tiden, at det ikke betyr at jeg ikke vil hjem, eller at jeg må slutte å kalle hjemme for hjemme, eller at det ettersom tiden går vil forvandles til et litt fjernt barndomshjem jeg sjelden drar tilbake til, nei. Det betyr kanskje bare at jeg har tilpasset meg, at jeg endelig har tilpasset meg, at det tok meg to år å bli komfortabel med avstanden, med det å være alene, og jeg tenker med meg selv at dette vil jo heller ikke vare evig, jeg vil kunne dra tilbake, aldri helt, aldri til dit jeg var, men tilbake til noe som ligner, til nye steder hvor jeg kan bli noe annet og hvor jeg kan ha begge deler på en gang; den trygge bobla og den store avstanden.

Noen dager, lette som fjær (kan ikke engang høre hjertet banke), tiden daler i sirkler.


flickr: aileenzakka

Andre dager; har ingen tyngdekraft, mister bakkekontakten og flyter rundt oppe under himmelen. Man kan kanskje si til seg selv at det er vakkert, så nære stjernene, men det dundrer i kroppen av oksygenmangel. Alt man egentlig gjør er å gispe etter luft.