Det hvisketiskes fra bunnen av tekoppen om kalde fingrer og uoverkommelige bøker og femtiøringer og enkroninger og femkroninger og tohundrelapper som ikke burde forsvinne, men heller henges til pynt, og jeg bruker all min makt på å stenge denne tiskingen ute, og den er faktisk ganske stor, makten min, for jeg har parfymepartikler i den ene hånda som spres ut over det hele som usynlig glitter når jeg lar armen danse - og det gjør jeg - og det overdøver skitne tekopper med imponerende styrke.
Dagene bare forsvinner, noen ganger på en god måte (når det er som om hele verden puster ekstra dypt og langsomt).
Jeg var på butikken for en liten stund siden og oppdaget flere forskjellige te-sorter enn jeg noensinne har sett samlet i én dagligvarebutikk. Jeg har begynt å hoste, ikke ukontrollert og ofte, men det skurrer i halsen og jeg drikker mye te. Snart skal jeg kjøpe ny og da blir det en jeg aldri har smakt før.
Hjertet banker på utsiden av kjolestoffet, fordi selv om det går tusen dager mellom hver gang så er ordene like intense hver gang de dukker opp på nytt. Til og med hvis de etterpå renner ut i sand og blir til ingenting.
Jeg har et svart-hvitt bilde av meg selv som femtenåring, det ser ut akkurat slik et fotografi man ville stilt opp på et åsted og tent stearinlys ved ville sett ut. Det tenker jeg hver gang jeg ser det, men det er ikke så ofte, det ligger på bunnen av en boks.
Jeg venter og hører på gamle sanger som minner meg om rommet som er fylt med gitarer, noen av dem beregnet for venstrehendte, og en gang tok jeg en slik en ved en feiltagelse og jeg ble flau og rød uten at det egentlig var noen grunn til det. Jeg venter. Visse melodier tar meg med på busstur;
det var den fineste bussturen; jeg ble rufset i håret. Men bussen kom frem og håret ble klipt av og grodde ut igjen og hendene er puslespillbiter sammen med andre hender, helt fremmede for meg. Tiden tar kontinuerlig til seg nye ting og hendelser og mennesker og i dag morges kjente jeg et pust av høst i halsen. Jeg har begynt med skjerf og varme sko. Jeg har begynt å sette på vekkerklokke selv når det ikke trengs. Jeg har begynt å hente frem gamle sanger. Jeg har sluttet å mislike morgenen. Og så har jeg begynt igjen. Den er på nytt en klump. Og jeg bare venter. På hva da, kan man spørre, og jeg vil nekte å svare (av uvitenhet). Under tvang ville jeg kanskje sagt: jeg venter på (gjen)forening mellom alt det gamle og alt det nye, for det høres ut som noe man må vente lenge på og jeg er god på venting.
Jeg har lyst til å kreve noe også. Men det er fortsatt litt tidlig for snø.
Det er i slike øyeblikk at jeg smiler litt til Oslo, og Oslo smiler litt til meg: Jeg vandrer langs Akerselva i en time og ti minutter, oppover, oppover mot de grønne skoger, og jeg tenker med meg selv at jeg bør dra og utforske områdene rundt meg litt oftere. Dra til steder jeg aldri har vært før minst en gang i uken. Jeg finner to piknikplasser - steder jeg kunne tenke meg å slå ut pledd som man kan spise muffins eller kaker eller kjeks på - og den ene ligger ikke langt fra en bussholdeplass jeg lett kan komme meg til uten å måtte være avhengig av å gå i førti minutter (det er fint å gå, men noen ganger er det fint å ha piknik - bare piknik). Jeg går forbi en hel håndfull gamle damer som er ute og trimmer sine litt stive ledd, og de er så søte og strålende at jeg smelter helt og tenker at slik skal jeg også bli. Vandrende langs en elv eller en sjø eller bare langs en tilfeldig skogssti med vind i håret og et helt liv i hjertet.
Jeg har så lyst på sjokolade og det er fredag og i går fikk jeg tante-brev i posten med en liten pengeseddel som kunne brukes til følgende: (1) is, (2) øl, (3) sjokolade, og det er fredag, det er det, og jeg skal sitte inne i hele kveld, lese fornuftigheter og høre på regnet, og da det er ok å løpe ned på butikken for å kjøpe litt sjokolade som man i utgangspunktet ikke tar seg råd til, er det ikke?
Jeg merker at det bare er et riktig svar på det spørsmålet. Nå løper jeg.
Jeg speider rundt i folkemengden på jakt etter den høyreiste, velkjente skikkelsen som jeg vet vil være ham, men jeg ser ham ikke og han er der ikke, jeg vet det. Og likevel ser jeg. Studerer menneskene inngående, om enn bare etter en svak etterligning som jeg kan hvile øynene mine på i noen sekunder mens jeg forteller meg selv at der er han! der er han! for så å kjenne hjertet banke litt fortere.
Det regner. Håret mitt blir vått og krøllete og jeg blir tankefull og litt små-melankolsk på en herlig måte. Det er ordentlig hverdag. Det føles ut som den første ordentlige hverdagen siden april, og kanskje det er derfor jeg skvetter litt hver gang jeg ser ut av vinduet mitt her. Vinduet mitt her. Og ikke vinduet mitt der alle de tidligere hverdagene mine har hatt vane for å fly forbi. Det er rart.
Jeg tenker at det kanskje er litt rart at jeg har trukket gardinene helt for når det er sol ute, men så finner jeg pølsebrød jeg hadde glemt jeg hadde og blir lykkelig over det og tenker wow, hvorfor så mye lykke.
Det er ikke så mange nye venner her, men det er noen gamle som blir litt nye fordi alt annet er nytt. Hun ene er så sprudlende at jeg automatisk sprudler når jeg ser henne, blir helt sliten etterpå. Hun andre heter noe med L og er nervøs og entusiastisk og litt redd og likevel modig - samtidig. Tredje personen er der alltid uansett hvor jeg befinner meg i verden og det selv om vi ikke veksler et eneste ord på ti dager, tretti dager, kanskje til og med femti. Jeg ser beundrende på disse menneskene, noen ganger bare fordi de har overlevd helt til nå, men da blir jeg nesten nødt til å beundre alle som er, inkludert meg selv. Så noen ganger gjør jeg det også.
Det er 15,6 grader utenfor, jeg har en utvannet fanta fra Burger King som lager kondensmerker på benkeplaten og jeg har skitten oppvask i form av en knekkebrødtallerken jeg kommer til å bruke igjen i morgen. Dagen har vært full av såpelukt og jeg er lykkelig over noe så enkelt som rent sengetøy. Jeg skulle ønske jeg kunne være lykkelig over noe så enkelt hver eneste dag.
Det føles fortsatt ut som om jeg nettopp har stått opp, og det gjør ikke så mye, jeg kan nemlig sove lenge-lenge i morgen også. Nå skal jeg koke spaghetti som jeg skal spise med masse ketchup på. Og kanskje lage enda en kopp te som jeg kan ha til dessert, sammen med notatene mine om litterære epoker.
PS: Med jevne mellomrom buldrer det jagerfly forbi utenfor vinduet mitt. Det føles litt ut som om verden skal til å falle sammen, men den består, rister litt, men består, og det er noe fint i det.
Jeg har aldri vært glad i søndager, men jeg tror disse, nye søndagene fremover blir bedre enn på lenge. Dette er hvorfor søndag er (blitt) en fin dag:
1 det markerer ikke lenger slutten på helgen: min nye timeplan lar meg få lange helger og søndagen ligger midt i det hele og kan bruke all sin energi på å bare være fin 2 jeg sover så lenge jeg vil og har ikke dårlig samvittighet når jeg våkner 3 nye hemmeligheter blir avslørt og får meg til å føle kjærlighet 4 bare to dager til det blir tirsdag og jeg får en ny episode av weeds 5 den er som oftest tom, og jeg kan dermed prøve å gjøre fornuftige ting og samtidig være snill med meg selv 6 det blir fokus på mandag og tirsdag og ny uke, og siden min nye uke alltid begynner rolig og fin, begynner jeg den ikke med å lengte sterkt etter neste helg - og derfor kommer nettopp neste helg fortere, slik; vips! på en-to-tre er den der.
jeg møtte en brannmann i trappa. han var et av disse sjeldne menneskene som slår armene sine rundt deg og avslører noen av livets hemmeligheter slik at du skal føle deg roligere: trygg. han hadde varme
Dette skrev jeg: En dag, snart, er det et nytt punktum og en ny stor forbokstav, ukjent. Jeg vil være shooting star, selv om they fall so hard, for vet du, det er der den beste utsikten er.
En dag, snart har blitt til i dag, i morgen og dette sekund. Jeg flyr ikke over stjernehimmelen og jeg glitrer ikke og jeg må slå meg til ro med at det er umulig å leve opp til idyllisering, må jeg ikke? Det er ikke det at det er feil å være her, det er ikke det, men jeg er tvunget til å finne frem til meg selv på en helt ny måte fordi jeg møter så mange fremmede, og - han sier bare hei hver tiende dag eller deromkring. Disse to tingene binder meg fast til bakken og jeg er i konstant diskusjon med meg selv om det er en god ting - fordi det definerer meg og den jeg er - eller om det er en dårlig ting, med motsatt effekt; hindrer meg i å være den jeg er. Det er for innviklet. Jeg får ikke svar, men vondt i hodet.
My summer of love: fylt med fragmenter, det er som å ta en helt tilfeldig bok ut av bokhylla og oppdage at du aldri har bladd i den før, det er en oppdagelse og alt i den passer sammen, men samtidig ikke; noen ganger er alt hakkete, og likevel så nydelig.
Jeg tenkte jeg skulle si noe om søppel: men jeg ombestemte meg, jeg vil ikke si noe om det. savn: jeg savner hele tiden: jeg savner fantastiske kakebakeverk og den femten minutter lange gåturen til et hus hvor jeg kunne gå inn døra og bare vær meg og gjøre ingenting i selskap med andre. det som gnager mest akkurat nå er likevel fraværet av mennesker jeg aldri så, men som likevel blir enda lengre borte for meg når også muligheten til å se dem forsvinner. små notiser: jeg bretter dem sammen, en gang, to ganger, tre ganger, og de blir små nok til å forsvinne inn i smale sprekker som dukker opp her og der. gleder som kommer: jeg kunne nevnt minst syv gleder som kommer, og en av dem er julen. jeg tenker på julen fordi luktelysene mine lukter jul og får meg til å glede meg til julemat og julekakao (med kanel) i julekrus og stillheten som kommer til å senke seg i huset.
Jeg burde ha så mye å fortelle - og jeg har det - men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal gripe tak i, alt flyter (selv om jeg ikke har grått på en hel uke).
Min morgenrutine er blitt å slå på radioen og pc-en og finne frokost og så sitte og gjøre ingenting helt til jeg blir så stressa at jeg kommer for sent. Ikke i dag og derfor skriver jeg ikke mer nå. Senere skal jeg, litt om søppel og savn og små notiser og om gleder som kommer.
Det er: mennesker og øl og smil og nye oppdagelser og kribling i fingertuppene og dunking i føttene. Med jevne mellomrom blir det stille og da lukker jeg øynene og maner ham frem for mitt indre. Det er så fint at jeg bare gliser. Og jeg vet at han kommer på besøk. Snart.
Det er spørsmål som: hvor bor du, bor du alene, hvor kommer du fra, hvilke fag skal du ta, hvem er du. Jeg tenker: hvis noen hadde spurt om hvem jeg liker aller best i hele verden, så hadde jeg kanskje svart.
Det er morgen og det er sol og det er veiarbeid på den andre siden av gaten og det er murring i magen og det forventninger iblandet redsel og det er mandag og det er fri og jeg har likevel en plan om å være modig.
Noen sa at hjemme er der hjertet er. Jeg må dele hjertet mitt i to eller kanskje åtte. Den største delen sitter så inderlig fast der hjemme; jeg var overbevist om at jeg ville klare å fjerne den delen på en-to-tre, men det er den som sitter aller best fast. Jeg skal prøve å få en av delene til å usynlig gli inn i atmosfæren her. De fem andre delene sniker jeg ned i fantastiske menneskers jakkelommer, mennesker som jeg vet vil ta vare på dem og gjøre hjerteslagene rolige.
Jeg har et øyeblikks lykke på gang her: jeg planlegger. Jeg planlegger og jeg elsker å planlegge fordi jeg elsker å ha kontroll og system fordi jeg hater å være forvirret og uten oversikt. I bakgrunnen har jeg all den musikken som jeg planla at jeg skulle spille varm på denne nye plassen, slik at ordene og tonene og alt ved den, skulle sette seg i veggene. Og først nå skjer det. Det er først nå at jeg fjerner den evige surringen av monotone radiostemmer til fordel for alt som bør, må og skal sitte i veggene.
the camera is rolling, it's easy like, one two three, and if there is a way to find you i will find you
Det er beroligende og fantastisk overlevelses-medisin. Det samme er å bla i gjennom alle skattene jeg har plassert i skattekisten her på bloggen, det gjør meg varm i magen.
Jeg sitter på bussen og Ingrid Michaelson synger breakable, breakable inn i øret mitt og jeg får lyst til å si nei. Nei. Fordi jeg knuser ikke. Jeg smuldrer kanskje i kantene, ja, jeg smuldrer, og av og til med en slik styrke at jeg ligger og vrir meg i en bittersøt svie av smerte og ønsketenkning, men jeg går ikke i bakken. Ikke med et knas. Ikke for å bli til tusen biter.
Himmelen har åpnet seg (for meg), men jeg kan likevel smile. Til bussjåførene og sutrete butikkansatte og nye naboer og troen på overlevelsen og håpet om flere smil.
Det er ikke sikkert dette er plassen å være, det er ikke sikkert at det er riktig. Men det trenger heller ikke være feil.
Det gjør vondt å våkne. Det gjør godt å åpne døren, lukke og låse døren, gå med lukkede øyne langs fortauskanten nesten hele veien til busstoppet for så å kjøre buss, det gjør godt å være på vei et sted. Det gjør vondt å komme frem. Det finnes ingen tilhørighet. Det gjør godt å kjøre tilbake, buss, det er ikke engang nødvendig å tenke. Det gjør godt å låse seg inn igjen, synke sammen i ro og fred. Det gjør vondt å legge seg, sette strek for nok en dag, for det vil gjøre så vondt å våkne.
Takk for alle de snille ordene, det er veldig fint. Og gjett hva, jeg er litt glad i dag. Jeg overlever ting jeg ikke hadde trodd jeg ville og jeg small-talker med mennesker jeg ikke kjenner selv om jeg føler meg ille til mote. Og det lukter rent her, i alle fall litt.
Jeg tar mot til meg og spør om han vil ringe, men nei, han ringer ikke. I steden sender han meg ord og sier: du er tøff, kan jeg komme på besøk? Så nå skal han komme en liten tur på besøk og det gjør meg lykkelig. Jeg trenger en klem og han har værsågod å gi meg en.
Det har vært en merkelig dag. Jeg har ingen naboer. Hvor er dere? Jeg trenger dere, om enn bare for å si hei ute i gangen. Jeg har vært på sykkeltur, holdt på å kante to ganger, og så møtte jeg
en mann som sa where can I find some food og det ble første gang jeg snakket siden klokka fem i går. Kvelden blir sikkert lang, da får jeg lettere sove.
Han kommer ikke til å ringe, hvorfor skulle han? (fordi jeg ønsketenker at han skal)
Jeg burde kunne skrive side opp og side ned, jeg burde, for endelig (?) skjer det noe her, jeg har noe å fortelle og noe å legge ut om, og likevel: jeg har ingenting. Jeg spiser knekkebrød med banan på. Synes knekkebrødet smaker litt rart, håper ikke det er kjøkkenlukten som har smittet over. Jeg har for så vidt en plan i dag: komme meg fra punkt A til punkt B, men først skal jeg prøve å gjøre meg ferdig med tårene som lurer i øyekroken hver gang jeg leser mail hjemmefra eller omsorgsfulle meldinger av fine mennesker. Så skal jeg prøve å gjøre ting litt finere, med en vaskeklut. Så skal jeg ut og gå. Så skal jeg stenge meg inne.
Og så drar de og så er jeg alene. Så utrolig alene. Dette er mitt nye hjem og det er vanskelig å gripe fatt i. Jeg tenker hele tiden: jeg kan ikke bo sånn her. Jeg kan ikke bo sånn her. Men jeg bor sånn her. Alle disse milene hjemmefra.
Noen ganger føler jeg meg så utrygg i bil. Særlig når jeg føler meg liten og dum og utenfor og alt som bare får en til å krympe til en størrelse mindre enn det en bilfører bør være. Jeg har fått det for meg at man kan vokse seg stor og rett og rak igjen ved å puste så dypt at man nesten går i stå, så jeg puster. Jeg må være selvsikker i morgen. Nå er jeg: kvalm, hodepine, varm, sliten, tungt hode. Jeg har tenkt mye på tunge hoder i dag. Jeg har vandret rundt i huset og tenkt på hvor tungt et hode faktisk er og hvor imponert jeg er over at jeg er sterk nok til å holde det på plass (uten hender). Destod mer jeg tenkte på det, destod tungere ble hodet mitt. Nå er det ganske tungt.
Tusener på tusener med mennesker og litt harde senger, men det går bra. En restaurant på hjørnet med store, hjemmelagede burgere (med potetbåter) til 110 kroner. Dundyner. Tvungen fotmassasje. Enorme saksedyr og nye skjørt, kjøpt på salg. Styrkedrikk til frokost, øl til lunsj og vin til middag. Men det er beste er kanskje lyden av klippekortenes ferd ned i de gule boksene, jeg kunne klippet klippekort dagen lang.
